nordpå

Why Women Still Can´t Have It All, av Anne-Marie Slaughter

Har du deltatt i debatten, litt i det stille, som meg? Temaet er feminismens pris. Kvinnerettighetskampens pris, den utfordrer familiekjernen. Jeg kjenner jeg blir matt. Om du er kvinne eller mann, vi kan da vel oppnå de samme tingene om det er hun eller han som er ute. Utfordringen er at vi begge er ute. Vi er utro og vi skiller oss, vi krangler over økonomi vi elsker hverandre og vi plager hverandre. Ungene ser, føler og lærer. Alt har en pris og den må vi være villig til å ta.

Angående karriere. Jeg tror at roller i samfunnet skal besittes av dem som er best skikket i jobben. Med lideskap kan man skape mye for fellesskapet. Menn eller kvinner, helt uvesentlig. Gro Harlem eller Stoltenberg? Mor eller far i hjemmet.. et fett. Luksusen ligger i å kunne velge.

Er man utenfor hjemmet og samler på penger, ja så ofrer man noe for å oppnå noe annet. Man må betale med det man har i hånden.

Men hva er egentlig dette som ligger i hånden? Er det familiebildet fra 1950 eller fra 2012? Var alt så mye bedre da Norge produserte alle disse kvinnelige minstepensjonistene som i dag fryser i hjel hjemme i oslokulda? De tenkte vel ikke på det da de ofret alt for mann og barn.

Skal vi ha en sikker alderdom og et hvitt hus med en grønn hage og en familiefest, ja så må huset skaffes og noen må jobbe for pengene og pensjonspoengene + livsforsikringene og AFPen. Er det hun eller han? Nei, det er selvsagt begge. Eller som i mitt tilfelle - det er meg.

Barn går i barnehage i 2012, sfo og skole. Etter jobb ser vi dem før de løper ut av døra og roper at - jada, de har gjort leksene. Hvor mange av oss vet hva leksa var?

I vårt samfunn kan vi først komme oss ut av karrieren og inn familien fra 1950 når økonomien er på stell, være seg takket være  rike døde onkler fra Amerika, tennisalbue eller NAV. Jeg for min del har bodd i Finnmark og har sletta gjelda. Jeg samler ikke på ting og er billig i drift for å oppnå noe annet. Frihet.

Jeg har en karriere i journalistikk fordi jeg har hatt behov for pengene, men også fordi jeg har likt det jeg holder på med. Folk.  Det har vært en rolle jeg har tatt fordi jeg har ønsket det. I år er jeg gjeldfri og kan prioritere en annen og enda viktigere karriere for meg - nemlig mammajobben. Det er et valg å bli mamma, og som en god venn sa en gang - det er et godt livsprosjekt. Av to karrierer vil jeg nå nedtone den ene til fordel for den andre en stund.


Kanskje velger jeg dette fordi jeg er kvinne og ikke kan få alt på en gang?
Kanskje bare fordi jeg er en stor følsom egoist som har lyst til å være mer med barnet mitt før den raskt voksende fuglen flyr ut av redet..

Det handler ikke om å ikke kunne få alt - man tar alt - om man bare evner å gjøre det - men alt har en pris. Alt.