Min farmor døde i en alder av drøye 90, og jeg tror hun døde med et tilfreds smil om munnen. Hun hadde levd bortimot halve livet alene, og valgte det slik etter at hun ble enke svært tidlig og hadde vel hatt nok av dette ene eksemplaret av det motsatte kjønn. Hun var nok glad i sin mann, men etter hans død var det altså ingen flere forhold. Hun ville ikke, sa hun. Farmor var, om hun ville, som en bryggesjauer i kjeften, men kledde seg i diskret leopardtrykket silkestoff og stillegående sko. Hun reiste Bergen-Kirkenes med Hurtigruta en drøss med ganger for å nyte norsk natur og hadde historier fra en hel verden. Hun hadde kavalerer som vartet henne opp underveis. Hun var en diva. Inntil sin død med perfekt frisyre og stilfull garderobe. Slik husker jeg henne - og snart skal jeg karikere hennes minne.
Minnet skal forsterkes der kvinner av hennes kaliber har svakheter og vris 180 grader der hun har sine finesser. Hun skal misforstås og forsterkes og brukes som satirisk sleivspark mot menn og yngre kvinner. Og - inni der et sted, er min farmor altså, ikke en tekst om henne, men en tekst inspirert av henne. Ei dame som har formet meg til å bli den jeg har valgt å være i dag.
Lenge leve kvinners signatur - og Altarevyen 2012. 12-14 januar ;)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar