Kameleonen som kom hjem

 

 

Det er ikke så mange år siden jeg bestemte meg for å leve alene. Jeg hadde gått på nok en smell i parforhold, og konkluderte med at det var noe ufullstendig med meg. Jeg kan minnes jeg satt på dørstokken inn til leiligheten i Alta. Nedenfor var det liv i gatene, mens jeg satt rødkantet i øynene og fiklet med en sigarett som ikke smakte godt. Jeg stoppet opp et øyeblikk. Et bittelite øyeblikk i livet som var utrolig viktig for meg, ser jeg nå. Jeg var sulten på et oppgjør - eller - jeg viste endelig omsorg for meg selv. Jeg sa; -  Liv, hit kan du gå, men ikke lenger. Du trenger å forandre livet ditt for å finne ro. Her finner du den ikke. Til da hadde jeg levd et liv som var forventet av dem rundt meg. Jeg var flittig. Jo mer jeg skapte, desto større selvfølelse. Utenfor skaperøyeblikkene var jeg tom, som her på dørstokken denne dagen for snart fire år siden.

 

Jenter som meg er allemannseie. Vi er lett å like, lett å svike, både av oss selv og av andre. Det er tilsynelatende noe lettlivet og grunt over oss. Vi lander alltid på beina. Vi er vant til dritt - så det svir mindre. Vi kommer og vi går, nesten som vinden. Vi er flotte og fæle i farger og svarthvitt. Vi er kameleoner.

 

Denne dagen jeg skriver om - var den dagen jeg gjorde meg disse tankene. På det tidspunktet hadde jeg venner i livet - også de som egentlig jaktet på meg som den kvinnen jeg var. Liv er naiv, fikk jeg høre av meg selv og av andre. Liv er sårbar for å miste venner, tenkte jeg. Jeg var sterk i andres øyne fordi menn vil ha meg. Sannheten er at jeg var drittlei menns oppmerksomhet, svak fordi jeg sjelden visste om det var en venn eller beiler foran meg, og utkjørt. Jeg ville ikke ha oppmerksomheten. Jeg vil ha nære venner, omsorg og kjærlighet.

 

Min jakt etter nære venner har endt i parforhold - som naturlig nok har gått dårlig. Jeg innså dette denne dagen i Alta. Jeg måtte passe bedre på meg selv. Slutte å være en kameleon. Finne ut hvem jeg egentlig er. Jeg måtte sende dem på dør, og var innstilt på å leve resten av livet alene.

 

Det tok noen år å finne ut at jeg også skulle reise hjem. Hjem til min barndoms fotefar i Fredrikstad. Hjem til der jeg kommer fra. Det var en tung vei å begynne å gå den dagen fra dørstokken. Jeg tror jeg var nådd bunnen i min karrière som menneske.

 

Men vet du - siden har det gått bra. Det har gått veldig bra. Det var helt riktige tanker jeg gjorde meg.  Jeg sitter ved bordet i Fredrikstad og kan snakke om dette - som var for vanskelig til å tenke på for kun få år siden. Jeg har lært meg å distansere meg fra hva andre mener jeg bør, eller ikke bør gjøre. Jeg sier nei til menn der jeg mistenker at det er mer enn vennskap. Jeg har ikke råd til å såre flere av dem, og ikke tid til å grue meg for oppgjørets time. De får bare passere. Jeg børster dem bare videre og ber dem finne noen som vil ha dem som mer enn en venn.

 

Men. En kveld kom det en underlig skapning opp trappene her. En jeg ikke klarte å sende forbi meg der han smilte med hjemmestrikka skjerf og rare briller i snor om halsen. Hans historier og latter, hans musikalitet og fantasi, hans absolutte tilstedeværelse. Jeg tror han har kommet for å bli, mannen med den menneskelige kapitalen. Han har det.

 

Dette må være frukten av mine gode valg. Jeg er takknemlig for at jeg evner å tenke selv.

 

<3 p="">