Puttis sitter redd på trappa. Den har vært inne i hele sitt liv, men nå sitter den på trappa og værer livet der ute. Den vurderer om den skal løpe ut på plenen og snuse på nye inntrykk, men er jeg ser Puttis er redd den skal overveldes av ukjente farer. Katter, biler og andre dyr med stor pels og raske føtter. De er der ute, det frykter den, kan jeg se. Jeg står bak den i døra og følger med.
Den tar varsomt et skritt, deretter et til. Den forsøker seg framover, som om den endelig tar sine første skritt ut i voksenverdenen. Hun konfirmeres. Her er ingen festtaler, bare meg stående med spent blikk i døra. Et steg, deretter et til. Puttis går ut. Med krummet hale og pels som stritter, setter den fart. Ut over bakken, forbi naboens hekk. Den løper påraske poter. Den bykser og blir borte fra synsfeltet.
Jeg står på trappa nå. Der Puttis satt og var redd for det nye livet utenfor døra. Katten er borte. Tilbake er bare en varm flekk etter redselen for det nye livet. Jeg plukker opp den lille skremte følelsen og tar den med meg inn.
Jeg gir den mat.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar