nordpå

På mammas kne

Jeg satt på mammas kne og så opp på furene hennes. det var på starten av 80-tallet. Jeg tenkte vel at mammaen min var pen, men hun var litt gammel allerede. Hun hadde furer og sliten hud, tenkte jeg. Mamma var 38. Jeg var 8. Jeg husker stunden. Jeg likte at mamma lo. Det kan jeg huske. Jeg tror furene kom av latter.

Mamma hadde giftet seg med en mann som ga henne mye. Tre barn, et stort hus hun kunne romstere i, og konebil. Mamma var hjemme til jeg var 14 år. Da flyttet hodet mitt ut og mamma begynte å jobbe. Det er 31 år siden.

Mitt barn er 9. Han sitter på mitt kne, som jeg satt på hennes, og ser på min hud og studerer mitt smil. Det er ingen mann der som har kjøpt et hus til henne. Hans mamma har han for seg selv, og en katt. Hun jobber. Journalist så lenge han kan huske, men nå er hun lærer. Tro om mamma har et fint liv, tenker han kanskje. Kanskje ikke. Hun sier så i alle fall.

Kanskje han spør seg selv om hva han vil gjøre om 31 år. Vil noen sitte på hans kne og fundere over furene hans, og stille tause spørsmål om hvor de kommer fra. Glede eller bekymringer? Vil barnet vite at to andre barn, i starten av deres liv, har gjort det samme?

Antakelig ikke.


Mammaen hand´s