nordpå

Ti venner i boka

Jeg og venninna gikk i butikkene i Alta i går. En sånn dag hvor man kjøper nye klær til småttingene, drikker litt kaffe her og der. Du vet, en litt stressa dag, men som samler opp en god del gode minner og latter - for ikke å snakke om påminnelser.

- Hva er det med deg, du er jo helt fjern?
- Ikke nå, kom. Vi går. Ikke spør, vi går. Kom!

Hun har et forpint uttrykk i fjeset. Som om skoene er for trange og veien hjem er lang. Men, dette handler ikke om føtter, det handler om magefølelser. En av disse facebookvennene satt visst midt i synet på en restaurant og blikkene deres streifet hverandres.

- Kommer du?

Men hvite knoker om bæreposene mine drar hun meg med inn i en sideforretning. Over et utvalg halv pris av rød pris forteller hun om denne facebookvennen hun har en viss kontakt med støtt og stadig. De kjenner hverandre godt på det sosiale nettstedet, vennen krydrer veggen med likes, men de er altså ikke en gang på nikk i det virkelige livet.

- Det er jo helt surrealistisk, klemmer hun fram med hviskende røst.

Vi er hjemme igjen. Jeg teller opp mine venner på facebook. 972 navn. Sist jeg hadde fødselsdag fikk jeg noe over 200 gratulasjoner, og disse menneskene vil jeg si jeg kjenner på facebook - ettersom man gidder jo ikke å hive inn en hilsen på veggen til folk man ikke kjenner - gjør man vel? ..Men ville jeg snakke med dem om jeg traff dem alle på gaten?

Jeg ville vel det, tenker jeg videre -  blid og fornøyd med meg selv, inntil jeg kom på en bitteliten detalj. Jeg kikker alltid i brosteinen for å unngå å bli gjenkjent med hilsing og hojing i det offentlige. Jeg skal være ærlig: Jeg har mistet oversikten over hvem jeg egentlig er på hils med og ikke.

- Hva sier dette om sosialiseringa vår?
- Liv, for å være ærlig, det var virkelig ekkelt. Nesten som om jeg har to liv. Jeg burde ha et pseudonym og bilde av katta.


Eller kutte ned lista til ti personer.